689 Views

Porto bra, men borte best

Oktober 12, 2017
Porto bra, men borte best
Skrevet av:

administrator

I Skandinavia tenker de fl este på portvin som en dyprød sterkvin i et tulipanformet glass, som vi gjerne nyter til modne oster eller en sjokoladefondant. En sjelden gang. I Portugal drikker man gjerne portvin i mange ulike varianter gjennom hele dagen, dersom anledningen skulle være så grei å by seg: en spritzer med hvit portvin, mineralvann, sitron og isbiter er forfriskende på balkongen, et glass tawny til kyllingsalaten, en moden portvin til viltet, eller en vintage til sigaren, føles også rett. Skal du videre ut, er det fl erfoldige drinker med historiske referanser du kan velge mellom. For eksempel «Th e Porto Wine Flip» eller «Th e Bishop», som nedtegnet av Jerry «Th e Professor» Th omas, i sine legendariske bartenderguider fra 1860-tallet. Det høres dekadent ut for oss, men «Quando em Porto», hvorfor ikke? Og fra byen Porto har det aldri vært langt mellom havnene, via elven Douro som munner ut i Atlanterhavet. Den første nedtegnelsen av et utgående skip med eksportvaren «vin fra Porto» er fra 1678. I dag eksporteres det rundt 78 milliarder liter portvin årlig (i følge IDVP – Instituto dos Vinhos do Douro e Porto), og nabolandet Frankrike står for innkjøp av nesten 30 prosent, England rundt 11. Men seilaset har selvsagt ikke alltid vært i medvind. I begynnelsen var portvin en ubeskyttet tittel, uten rammeverk for produksjonsmetoder, sikring, lagrings- og transportforhold, noe som førte til store avvik i kvaliteten som ble eksportert. Det førte igjen til et alvorlig imageproblem for portvinen som samlebegrep, spesielt for de store aktørene som jobbet iherdig i kulissene for å profesjonalisere faget.

«Finnes noe mere tilfredsstillende enn å sitte i hagen, rundt åtte
om kvelden, med et glass vintage portvin i den ene hånden, og en Hoyo de
Monterrey Épicure No. 2 Havana i den andre, uten annet selskap enn
noen få duer som fl akser rundt og kurrer i tretoppene»

I dag er titlene «Port» og «Porto» beskyttet, i likhet med «Champagne» og «Cognac», som garanterer geografi sk opphav, kvalitetskrav og gitte produksjonsmetoder. Og området som er opphav til disse edle dråper, er altså dalstrøkene i regionen Douro, som omkranser den gyldne eleven med samme navn. Her ligger i dag vingårdene med behagelig albuerom i fred og fordragelighet side om side, tilsynelatende kunstferdig dekorert med grønne op-art-mønstre, som sikksakker seg opp og ned og på kryss og tvers av de frodige åssidene. Og som, ved nærmere ettersyn, selvfølgelig viser seg å være resultat av grovt, manuelt blodslit gjennom generasjoner. Spade, spett, hest, vogn, lommekniv, kurver, stråhatter, røde nakker og blå hender. Og ikke minst blå føtter. I dag er druetråkkingen mest for turister, som får tildelt fl ippfl opper, shorts og T-skjorter med selskapets logo, som skapt for fi ne selfi es på Instagram. I stedet har man designet en enorm stålkonstruksjon som med roterende bevegelser simulerer et maskinelt tusenben, som tåkker seg gjennom druekammerne. Og selv om alkoholprosenten trolig nøytraliserte de fl este mikroorganismer fra den gode, gamle fottråkkingen, er det i grunn greit å se at dagens portvin ikke er krydret på samme vis. Portvin kan inneholde alt fra 15–23 % alkohol, men de fl este ligger på 19. Prosessen, ved å tilsette vinbasen en nøytral druesprit (også kjent som «aguardente» og noen ganger referert til som «brandy» av lokale produsenter), stopper fermenteringen og øker alkoholprosenten. Produksjonsmetoden medfører også stadig eksponering av friluft, fra sorteringsbrett, kverning, tråkking og fermentering til lagring, noe som kanskje har vært medvirkende til vinens motstandsdyktighet på reisefot. Men så var det dette med røttene til Porto, da. I årene 1862–1907, ble vinmarkene i Douroregionen utsatt for tre store angrep av vinpest (oidium, phylloxeria, mildew), som den gang satte bransjen langt tilbake. Erfaringene resulterte imidlertid i innføringen av mer hardføre vinstokker, og spleising av gjensidig komplimenterende druesorter: poetisk, men følsom + syrlig, men sterk. Av samme grunn er nå de fl este portviner en blanding av ulike drueranker plantet på samme mark. Det minimaliserer risikoen for at ett års avling går tapt om én av druesortene blir utsatt, og sørger dermed for en mer stabil og konsekvent produksjon.

«Fyll opp glasset ditt, nyt, og send fl asken videre
– fra høyre til venstre. Det er egentlig det eneste du trenger å tenke på!»

Portvin har vært elsket av alt fra poeter og paver, kokker, sjømenn og andre livsnytere kloden rundt, fordi den alltid har vært «lett å reise med». Den britiske adelsmannen og eksentrikeren Squire Mytton (1796–1834), var kjent for å starte dagen med et glass portvin. Spaltisten Jeff rey Barnard (1932–1997), fra Th e Spectator Magazine, var viden kjent for sin kjærlighet til portvin. Sotheby’s har egne portvinasuksjoner. Og Sir Terence Conran, designguru og restaurantør, har uttalt at det ikke «fi nnes noe mer tilfredsstillende enn å sitte i hagen rundt åtte om kvelden, med et glass vintage portvin i den ene hånden, og en Hoyo de Monterrey Épicure No. 2 Havana i den andre, uten annet selskap enn noen få duer som fl akser rundt og kurrer i tretoppene». Når alt det er sagt, er det kanskje denne seige, innbitte og ambisiøse innstillingen til å sikre og promotere portvinen som merkevare og kvalitetsprodukt, som er dét mest fascinerende når man kikker inn i den ekte, portugisiske portvinens historiske kjellerhvelv. «Portvin», eller vin fra Porto, var for rundt 340 år siden en løs betegnelse. Sandeman, som i dag er en del av gruppen Sogrape, har jobbet hardt for at all portvin skal ha eksklusiv avsenderadresse fra Porto i Portugal, for å sikre denne lokale spesialiteten sitt rettmesside opphav. Og kanskje også for å styre publikum unna «port-style» søtviner fra California. Markedsføringen av Sandeman er ikke uten historisk betydning for Portugals portvinseksport. George Sandeman, med røtter i Skottland, startet sitt eget vinutsalg i London i 1790, deretter i Cadiz i Spania. På tidlig 1800-tallet investerte han i en vinkjeller i Vila Nova de Gaia i Portugal. I dag er det fremdeles en George Sandeman (junior) som styrer skuta fra sin base i Porto. Sandeman var det første selskapet som begynte å brennmerke sine fat med egendesignet logo. Rundt samme tid begynte de å kjøpe inn originale malerier fra samtidskunstnere, som de benyttet i reklamekampanjer i aviser og magasiner. De var også sterke pådrivere i etableringen av autentifi seringen av «portvin» som merkevare med sertifi sert opphav. I 1928 hyret Sandeman inn den skotske designeren George Massiot Brown, som skapte den mystiske og mytiske Don-fi guren. Th e Don, som kan minne om Zorro, er ikledd en tradisjonell portugisisk stundentkappe kombinert med en bredbremmet spansk hatt. Han står i motlys, og den svarte silhuetten viser en innadvendt kappekledd fi gur, med et lite glass portvin i den ene hanskehånden. Th e Don ble en av tidenes første logoer for et vinmerke, og er den dag i dag gjenkjennelig for de fl este. De stadige tilbakevendende utfordringene, fra konkurranse med selskaper som tilbød underpriset vin av slett kvalitet til dårlige avlinger, insektsangrep og en berg- og dalbane av trendkonjunkturer, gjør muligens portvinen til en fi nalist i konkurransen om «hardest prøvede spesialsegment». Produsentene selv vil at vi skal drikke mer portvin, i alle sine farger, årganger og fasonger. Også til daglig, selvfølgelig. Jeg gjør det gjerne selv, dersom Vinmonopolet bestiller. Men mest av alt er jeg imponert over at en såpass hardtprøvet nisje som «portvin» fremdeles øker, og klarer å kommunisere sin historie og sin verdi til et samtidig publikum. Og for dem som ennå tviler: Fyll opp glasset ditt, nyt, og send fl asken videre – fra høyre til venstre. Det er egentlig det eneste du trenger å tenke på!

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy