603 Views

Riesling 2012

September 11, 2017
Riesling 2012
Skrevet av:

administrator

Riesling 2012, og smakinger med VDP
I slutten av april ble det en svipptur til Mainz og VDP Weinbörse for å sjekke ut den lovende 2012 årgangen i Tyskland. Og sjelden har jeg vært på en vinmesse med mer kjentfolk, det regelrett vrimlet av nordmenn.
Tekst og foto: Christer Byklum

Turen startet med en smaking hos Weingut Wittmann med en gjennomgang av kvalitetsnivåene i VDP-systemet hvor de for øyeblikket er veldig opptatt av «ortsweine», som nærmest kan sees på som en «village» i Burgund. Deretter bar det over veien for en middag hos Groebe med langt flere viner på menyen. Det ble en svært personlig kveld med mange historier fra vinmakerens liv og til slutt en liten konsert på flygel, noe han hevdet at han aldri gjorde og at selv kona knapt hadde hørt ham spille. Dagen etter startet med ett flott besøk med en mer betydelig smaking hos Gunderloch, hvor blant annet en 2003-årgang ble prøvd under skrukork og vanlig kork. I denne testen var flertallet av smakerne mest begeistret for den normale korken, i alle fall om vinen skulle drikkes nå. Den hadde mer utvikling og et spørsmål som selvsagt kom opp var nettopp om det er nødvendig for en riesling å skulle måtte ha enda ti år til med utvikling for å bli drikkeklar. Man kan kanskje konkludere med at om man skal nyte vinen om ti år er naturkork best, om tredve år, kjøp en under skrukork. Men svært få viner er utprøvd over så lang tid med skrukork, så det er kanskje å gamble litt.
Videre fulgte en mindre inspirert smaking av 2012 «ortsweine» fra Rheinhessen som ikke imponerte deltagerne i min reisegruppe nevneverdig. Jeg holdt meg til å smake viner kun fra spätburgunder og riesling på hele reisen, både fordi det var hovedfokuset til vår VDP-tur, men også fordi at det er så uendelig mye vin å prøve at man lett mister fokus om man skal innom alt. Og med så mye kjentfolk og ett program som tok bort en del tid fra prøvingene av 2012 årgangen på messen, ble det uansett ikke prøvd så mye vin som jeg ønsket. Det var også tidvis enorm trengsel ved bordene og man bruker mye tid på å stå i kø. Langt mer enn for eksempel under primeur, hvor det gjerne kun er en til tre flasker per bord. I Tyskland kan det være femogtyve viner på samme bord som gjør at det tar lang tid å fullføre.
Neste ut for gruppens del var et meget spennende Masterclass av Professor Doktor Ulrich Fischer fra DLR Rheinpfals, hvor det forskes tilsynelatende på det meste innen vin. Mitt reisefølge på syv personer besto av blant annet tre stk Master of Wine, hvorav den ene, Doug Frost, ikke bare er MW, men en av tre eller muligens nå fire i verden som er både MW og Master Sommelier. Vi var alle enige om at dette var en sjeldent bra Masterclass hvor særlig temaet fatlagring og forskjeller og likheter mellom fat fra forskjellige skoger i blant annet Frankrike og Tyskland var svært spennende. Forskjellene er langt mindre enn man tror om samme bøkker lager fatene fra de forskjellige skogene, og prisene kan variere voldsomt. Det er større forskjell på tre fat fra samme produsent aromamessig, enn om man lager en middelvei gjennom en rekke fat fra en skog, og gjør det samme med neste rekke med fat fra en annen skog. Når man smaker vin fra forskjellige fat hos en produsent er forskjellene til dels store, men med hundre eller tusen fat utlignes denne forskjellen ifølge forskningen.
Så var tiden kommet til en smaking av femti utvalgte viner laget på spätburgunder og utover oss syv var nå også Jeannie Cho Lee MW en del av gruppen. Dette var ikke en lett smaking. Det var mye ekstraksjon og til dels høye alkoholprosenter og ubalanserte viner. Lisa Granik MW som var med i gruppen utbrøt at om dette hadde vært nye verdenviner hadde de blitt slaktet av internasjonal presse. Vel, de ble stort sett slaktet av oss i alle fall uten at jeg har lest Jeannies notater. Jancis Robinson MW har uttalt noe i retning av at spätburgundere ikke er terroir viner, men viner laget i kjelleren. Det er det vanskelig å si seg uenig i etter til sammen over hundre prøvde spätburgundere på turen, og ett tyvetalls eller så noen dager senere her hjemme i Oslo. Det er et stykke igjen enda, selv om klimaet i Tyskland helt åpenbart er bra nok. Ut ifra alkoholnivåene, kanskje til og med i varmeste laget. 14% er absolutt ikke unormalt.
Riesling ja, det ble det også rikelig med smaking av. 2012 hylles veldig av enkelte, og det er helt klart flotte viner. Nå har ikke jeg samme erfaring med å smake «primeur» på riesling som i Bordeaux, for en del produsenter hevdet at dette var etveldig vanskelig tidspunkt å smake vinene på om man ikke var vant til det. Samtidig er det jo ved disse tider at siste årgang begynner å dukke opp i butikkene og slik sett har jeg smakt riesling på dette stadiet i snart femten år. 2012 er helt klart flott, men det er ikke all vin som er like stor her som alle andre steder. Denne turen hadde fokus på Rheinhessen for oss deltagere og jeg blir ikke helt bitt av basillen. Produsenter som Keller, Wittmann, Gunderloch med flere lager flotte viner og unge produsenter som Weingut Winter kommer fort opp på ett bra nivå. Det er ikke kunnskapen eller gløden det skorter på, så er det da terroiret? Jeg finner en del Rheinhessen viner noe endimensjonalt fruktige uten den elegante og fremtredende mineraliteten fra særlig Mosel, men også Rheingau og Pfalz. Pfalz og delvis Nahe har også en mer leken syre som ofte føles noe bedre integrert. Vi snakker ørsmå nyanser her selvsagt, men prisene i Rheinhessen har blitt ganske høye og da er det nyansene som skiller klinten fra hveten. Kanskje er det bare flott at vinene er i en annen stil og at det rett og slett ikke har det som fullt ut trigger meg.
I Rheingau derimot fant jeg en hel del godsaker. Leitz har jeg ikke vært fan av på noen år, men jeg syntes det var en mer raffinert note i vinene her nå enn før, noe som ble bekreftet når noen viner ble smakt på nytt hjemme i Oslo. Robert Weil var som så ofte helt stunning med en eventyrlig balanse og frukt. Schloss Johannisberg har laget noe av det fremste i Rheingau i årgangen, ja kanskje Tyskland også, og noen av vinene som fikk høyest poeng kom herfra. Kloster Eberbach som jeg var spent på rakk jeg dessverre ikke å smake. Spreitzer som jeg lenge har vært tilhenger av og som dessverre ikke er tilgjengelig i Norge hadde derimot en noe svakere årgang for huset. Jeg rakk over for få produsenter i Rheingau dessverre. I Nahe leverte Dönnhoff i en klasse for seg, og i Pfalz, Bassermann-Jordan, Diel, Müller-Catoir og Bürklin-Wolf leverte alle på flott nivå. Her rakk jeg dessverre ikke over alt jeg skulle ønske.
I Mosel rakk jeg en del mer og var vel innom nær alle produsenter. Geltz-Zillliken leverte rene og livlige viner, men føler de lagde bedre viner i 2010. Von Hövels viner var elegante men noe slanke og kunne vært noe lengre. Kesselstatt lagde gode viner på et noe lavere nivå, Van Volxem kom med noen svært rike og fruktige, nesten nye verdenstil på enkelte av vinene. Karthäuserhof er fremdeles nede i en bølgedal og Clemens Busch klarte heller ikke helt å imponere. Grans-Fassian leverer stadig bedre vin og har en flott rekke 2012, om enn nok en gang ikke helt på høyde med 2010 som nå er inne hos den norske importøren. Fritz Haag er også litt nede i en bølgedal om dagen og vinene fra Willi Haag viste seg fra ett omtrent likt nivå. En produsent man normalt ser på som mindre god av de to. Rheinhold Hart har laget noen klokkeklare viner med stor finesse og Heymann-Löwensteins Uhlen Roth Lay Riesling Auslese er helt fantastisk. Eventyrlig vin. Dr. Loosen fortsetter på den gyldne middelvei, Schloss Lieser har nok en gang utrolig flott rekke, men balanserer på en knivsegg mot å bli litt for slanke. St.Urbans-Hof har mer balanserte søte enn tørre, og hos Stüdert-Prüm ser det ut til å være en kvalitetsheving. Dr Weins-Prüm likeså.
Det ble også tid til ball og et for Tyskland kaotisk program lå foran oss. Hadde dette vært i Frankrike eller Italia hadde man ikke løftet et øyelokk, men å se hundrevis om ikke tusenvis av tyskere i smoking og gallakjoler kjempe seg frem for å få ett lite kamskjell er nesten komisk. Den lille maten man klarte å få tak i i løpet av kvelden var for så vidt bra nok, selv om svetten rant og det var trangt om plassen. Neste gang spiser jeg før avreise. Men det var flott stemning og mange severdigheter, for ikke å snakke om mye flott vin. Å kunne gå hele kvelden og forsyne seg med vin fra Tysklands presumtivt beste produsenters viner er ikke å forakte. Og kveldens tre mest minnerike viner var 1995 Schloss Johannisberg Rotlack Trocken som begynner å drikke svært godt nå, men som stadig tåler ti år til minst. 1953 Kloster Eberbach Hattenheimer Engelmannsberg Riesling Auslese, rik og tyngre tørket frukt, flott syre og balanse. Kan ligge i fem til ti år til, selv om den neppe blir bedre. Den siste var 1943 Kloster Eberbach Rüdesheimer Eiseninger Riesling, en slank og på alle måter lett sliten riesling, men den klarte fremdeles å gi en del nyanser.

Følg oss på sosiale medier

ABONNER PÅ NYHETSBREVET

For å se hvordan vi bruker din informasjon, ta en titt på vår Privacy policy